Sommerferie

Nå er det strålende vær og jeg har brukt flere timer av denne uken på å ligge ute i sola. Når jeg ligger på magen leser jeg Havets katedral og når jeg ligger på ryggen hører jeg på No country for old men på lydbok. Det er bra at de to romanene er så pass ulike at jeg ikke blander historiene sammen. Begge romanene er veldig bra. Noen ganger kan stemmen til oppleseren på lydbøker forstyrre litt, men han som leser i No country for old men er perfekt. En litt rusten stemme med Texas-aksent. Jeg har hatt det litt småhektisk frem til nå i ferien. Den første uken måtte jeg planlegge et udrikningslag, den andre måtte jeg lage bordkort og sang til bryllupet. I tillegg har jeg vært hundevakt i fire dager og jeg har kjørt mormor på handleturer. Da har jeg ikke rukket å skrive så mye her ennå. Jeg har også fått lest 6 Ian McEwan-bøker og Odysseen, de skal jeg skrive om når jeg får tid. I tillegg har jeg fått svar på alle eksamener, og det har gått bra, så nå har jeg en bachelorgrad i historie. Jeg får ikke svar på om jeg kommer inn på master før 20. juli, jeg får bare krysse fingrene frem til den tid. ¨

Et eksempel på hvordan man IKKE skal filme

Jeg er glad jeg ikke har fått i oppdrag å filme i Hannes bryllup, jeg er nok mye bedre som forlover (forhåpentligvis).

Interrail - Film

Vi filmet også litt med mobiltelefonene våre på interrailen. Det er så klart ikke så bra kvalitet på det, men det er litt moro å ha likevel. Det er noe helt annet å se film enn bilder.

Jeg behøver kanskje ikke fortelle hvor dette er fra. Eiffeltårnet var noe av det første vi så på reisen, men vi var ikke på toppen. Kanskje jeg får gjort det når jeg skal til Paris i sommer.

Jeg tror dette er fra Louvre. Hunchbacken som sniker seg forbi kameraet er meg selv, jeg tror jeg prøver å lese hva som står ved bildet. Bildet er av Giovanni Antonio Boltraffio og heter Madona with Child, St. Sebastian, St. John the Baptist and two donors. Vi så veldig mange malerier av St. Sebastian på turen, han må være en veldig populær helgen innen malekunsten.

Langt der borte er Mona Lisa.

Også i Louvre.

Taket i en av fløyene.

Ved Petit Trianon i Versailles, man kunne nesten fange fiskene med hendene. Det var så fint der, der ville jeg bodd.

På toget til Madrid, Anni sover søtt. Det krydde av valmuer utenfor vinduet, veldig pent.

Video fra utsiktspunkt på vei til havna i Nice, her kan man se hele strandlinja. Det ser veldig deilig ut, lengter litt tilbake ja.

Opptoget vi traff på i Firenze. Vi vet ikke anledningen, men det var jo ganske fint da. Det ser egentlig ut som at de kjeder seg fordi de må gå så sakte.

Taket i Vatikanmuseet på vei til det sixtinske kapell. På den første filmen kan man se hvor mange folk det er der, og alle gikk veldig sakte i flokk fremover.

Interrail - Roma

Roma var det aller siste stoppet på reisen vår, og det var her det vi møtte varmen. Vi smurte oss med solkrem og gikk ut i byen. Det var ganske lett å finne frem i Roma, vi hadde jo også kart. Jeg tror jeg har blitt kartleserekspert etter denne turen altså. Hotellet vårt lå i Via Flavia, ikke så langt fra Quirinale. Vi gikk Via 20 Settembre i nedoverbakke for å komme oss mot det viktigste i byen. Den første ettermiddagen gikk vi først til Fontana del Tritone, så til Fontana di Trevi, der vi selvfølgelig kastet i en mynt. Deretter gikk vi til Pantheon, Piazza Navona og Piazza di Spagna. Mens vi gikk fra sted til sted så vi jo også mange kjente steder, som Mausoleo di Augusto og monumentet til Vitorio Emanuele II. Sistnevnte gikk vi forbi hver dag og er vanskelig å unngå, det hele ser ut som en stor bløtkake som lyser opp i hvit marmor.

Fontana Di Trevi

En oppfinnsom fyr ved Piazza Navona

Slik ser bløtkaka ut

Den andre dagen hadde vi store planer. Vi sto opp klokken halv 7 og spiste knekkebrødene våre. Kvart over 7 gikk vi ut. Vi skulle til Vatikanet og hadde hørt at man burde være der når det åpner, altså rundt klokken 8. Det var så varmt den dagen og vi brukte mye lenger tid enn vi trodde. Klokken 9 var vi fremme, våte av svette. Heldigvis var ikke køene så alt for lange, vi kom fort inn i det kjølige museet. I museet var det mange folk. Vi gikk rundt og så alt fra mumier og modeller av asiatiske slott, til frimerker og Laokoonstatuen. Til slutt gikk vi gjennom mange vakre rom (trangt med alle menneskene, ikke for de utålmodige eller klaustrofobiske), som ledet til det Sixtinske kapellet. Det er så rart å se noe man har sett så mange ganger på bilder og i bøker, og det gjorde jeg jo mye på reisen. Vi sto og stirret i taket en stund til lyden av "No flash" som forsåvidt fulgte oss gjennom hele museet, og så gikk vi ut. Jeg kjøpte meg et puslespill med Michelangelos takmaleri i gavebutikken.

Laokoongruppen

Statue i Castel St. Angelo

Utsikt fra Castel St. Angelo

Castel St. Angelo


Vi skulle gjerne vært inne i St.Peterskirken, men vi fikk ikke lov. Trodde det holdt med shorts som skjulte knærne, men vaktene var strenge. Samtidig kom det folk med kortere skjørt og shorts ut derfra, de hadde gått inn fra museet, noe vi egentlig kunne ha gjort også. Jaja, det kan jo hende jeg kommer meg til Roma igjen. Vi gikk videre til Castel St. Angelo, der tok vi bilde av den flotte utsikten fra toppen av slottet. Slottet ble opprinnelig bygd som mausoleum for keiseren Hadrian. Vi var ganske så slitne da vi begynte å gå hjemover. Det hadde begynt å regne, men det var egentlig bare deilig. Anni ble litt sint på meg, for jeg sa hele tiden at vi snart var fremme, selv om jeg visste det var et stykke igjen. Jeg tenkte det var best å holde motet hennes oppe, hun var ikke enig. Da vi kom til hotellet, gikk jeg videre for å lete etter en matbutikk. Det er helt utrolig, men vi så ikke en eneste matbutikk i hele Roma. Alt jeg fant var en liten tobakkskiosk, og der fikk jeg kjøpt drikke og litt snacks.

På onsdag prøvde vi oss på frokosten på hotellet, trodde den kanskje kunne være bedre enn den i Firenze, men det var akkurat det samme. Vi gikk til Colosseum, noe som var en mye kortere tur. Utenfor murene ble vi tilbudt guidet tur sammen med en gruppe, og vi slo til på det tilbudet. Det er så moro å være på et historisk sted og samtidig bli fortalt akkurat hva som har skjedd der. Vi fikk mange gode historier av en flink (og litt kjekk) guide. Vi fikk en is-pause, noe vi trengte i varmen, før turen fortsatt på Forum Romanum. Jeg tror det er en fordel å ha kunnskap om steder man drar for å se, jeg følte at det var mye mer interessant å se steder jeg kunne litt om. Jeg har studert litt romersk kultur og religion, og da var det veldig gøy å se stedene jeg har lært om. Tirsdag ble vi plaget hele dagen av menn som prøvde å selge oss paraplyer, vi sa nei til vi ble blå i ansiktet, men de var like standhaftige. Da vi så det var strålende sol på onsdag, sa vi til hverandre at nå slapp vi hvertfall å bli plaget av paraplyselgere. Vi tok feil. Vi hadde jo ikke tenkt på at man kan bruke paraply som beskyttelse mot solen også. Det ble mye "No. No. No!!" den dagen også.




Colosseum borte i gata

Jeg på Colosseum

Triumfbue utenfor Colusseum

Circus Maximus

Her kan man se at bakken har blitt hevet, og nå er den tilbake til den opprinnelige høyden den var når bygningen ble bygd på Forum Romanum.

Cæsars grav

Forum Romanum

Torsdag var vår siste dag i Roma og flyet vårt skulle gå 13:40. Vi bestilte taxi til hotellet halv 11 for sikkerhets skyld, punktlighet er ikke kjent for å være en dyd i Sør-Europa. Den var et kvarter forsinket og vi begynte å bli litt stresset, men vi rakk det fint og fikk sjekket inn med en gang. Budsjettet vårt var på 1000 kroner dagen, men vi hadde brukt rundt 700 kr i stedet. Derfor tenkte vi at vi skulle handle litt på tax free, men vi ble skuffet. Det var kun en bitteliten butikk der, med dårlig utvalg. Flyet var forsinket, men vi landet til slutt trygt i Oslo klokken 18. Der fikk vi til og med handlet litt på tax free. Vi tok toget hjem til Fredrikstad, vi var jo vant til tog nå. Mamma og pappa hadde lagd mat til jeg kom hjem, grovt brød med laks og eggerøre. Jeg hadde virkelig savnet den norske maten mens vi var vekk. Man blir lei av å spise på restaurant hver dag, og man blir hvertfall lei av å spise loff med ost hele tiden. Jeg er glad vi fant oss knekkebrød på turen, hvis ikke hadde vi følt oss fæle når vi kom hjem tror jeg. Jeg satt igjen med over 300 bilder fra turen, i tillegg hadde Anni også tatt en del. De har vi plaget venner og familie med.

Hard Times

Denne romanen er Charles Dickens' mest kritiske roman, den har blitt kritisert for sin dystre sosialisme. Det er synd å si det, men kanskje derfor er den heller ikke den beste jeg har lest, den ble rett og slett litt kjedelig. Jeg brukte lang tid på å lese den, selv om den er ganske kort. Innslag av dialekt og lesping bidrar også til at romenen til tider kan være tung å lese.

Handlingen foregår i den fiksjonelle byen Coketown, en grå og trist industriby. Tom Gradgrind er en mann som avskyr alt som ikke er harde fakta, og lærer opp barna sine til det også. Han tar til seg Sissy Jupe, som bor på et sirkus og akkurat har blitt forlatt av faren. Sissy føler seg ikke hjemme hos familien. Hun representerer følelser og fantasi, det motsatte av Gradgrindfamilien. Den eldste datteren i familien, Louisa, blir giftet bort til Josiah Bounderby. Det blir et dårlig ekteskap. Louisa bryter til slutt sammen og faren forstår at han har oppdratt barna helt feil, han skulle latt det være rom for følelser også. Bounderby representerer mye av det Dickens prøver å kritisere. Han mener han er moralsk overlegen de fattige og skryter hele tiden av å være "self-made", noe som viser seg å være løgn. Han forteller alle at han er foreldreløs og fattig, men ble egentlig tatt godt vare på av foreldrene, og senere nektet han moren å ha kontakt med ham. Da det blir begått et tyveri i banken, er Bounderby raskt ute og anklager en arbeider han tidligere har sparket. Denne arbeideren, Stephen Blackpool, er den gode i romanen. Han har høy moral og jobber hardt, men er fattig. Dessverre går det også dårlig med ham, men han beholder intergriteten helt til slutten.

Selv om romanen er tung og dyster, er den også morsom. Fortelleren "snakker" over hodet til karakterene, og lar oss tydelig få vite hvem som er dumme. Den eldste sønnen i Gradgrindfamilien, Tom, blir hele tiden kalt "whelp". Han er den minst sympatiske i romanen. Det morsomste er motsetningene mellom Sissy og Gradgrind. Han retter konstant på henne og får henne til å føle seg dum når hun snakker om følelser, bruker fantasien, eller om hun ikke kan svare korrekt på spørsmål fra ham. Vi som lesere kan se at Sissy ikke er så dum som Gradgrind mener, og denne dramatiske ironien som rammer ham er morsom. Dette er ikke nok til å gjøre boken interessant, og jeg vil nok heller anbefale en annen av Dickens bøker, for eksempel A tale of two cities.

Nekronauten

Nekronaut betyr "en som reiser eller seiler gjennom døden" og dette er et forsøk fra Laila Rolastad på å skrive en gotisk skrekkroman. Med en gang jeg hadde lest om boka i Morgenbladet måtte jeg reservere boka på biblioteket, selv om jeg holdt på med en annen bok. Det gotiske interesserer meg og det er mye fascinerende i denne romanen.

*

Legen Janss bli tilkalt til grosserer Grock, grossereren har ikke vært seg selv i det siste. Like etter dør grossereren, og selv om det bare er noen timer siden Janss så ham i live, er liket preget av en forråtnelse som skulle tilsi at det er mye lenger siden han døde. Flere groteske drap blir begått og det kan se ut som om de er begått at et stort og ukjent villdyr, samtidig som at drapene (og det som er gjort med likene etterpå) krever stor presisjon. Janss får hjelp av sin gamle venn Jonas, som også er lege, og det blir farlig for dem. Slutten overrasker, og romanen har blitt kalt en slags gotisk James Bond.

*

Mysteriet i seg selv er veldig spennende, men selve miljøet fascinerer nesten mest i denne romanen. Forfatteren Laila Rolstad har skrevet hovedoppgave om Bram Stokers Dracula, en bok jeg også er veldig glad i og en av grunnene til at jeg ville lese boka. Dermed har hun gode kunnskaper om den gotiske romanen. Vi er i en utgave av Victoriatidens England, i et overklassemiljø som skåler "for imperiet", har hemmelige møter i krypter, samler på erotisk tortur-kunst og har rør med lukt av "jord fra åpnet grav" i sine selskaper. Motene er preget av selvpining. Vi finner krager så stive at blodet drypper, stramme støvler og fotlenker som hindrer bevegeligheten. Språket er gjennomført "gammeldags", men jeg er ikke enig med Morgenbladets anmelder som mener det gjør boken tung å lese. Det må i så fall være om man kun leser minimalistisk samtidslitteratur til vanlig. Romanen alluderer blant annet til Dracula, diverse gresk og latinsk klassisk litteratur og kanskje også Sherlock Holmes. Det er stemningen romanen gir som er det viktigste og på grunn av at den er så gjennomført får Rolstad til akkurat det hun prøver på. Jeg syns det var en veldig spennende bok, som gjorde meg enda mer fascinert av det gotiske. Jeg har veldig lyst til å lese Dracula igjen, sammen med hovedoppgaven hennes. Rolstad skriver forresten på en ny roman, så da har jeg noe å glede meg til.