Hjemme igjen

Det er alltid deilig å komme hjem igjen etter en ferie, spesielt når man kan se tilbake på en super tur. Det var litt varmt til tider, men vi fikk sett det vi planla å se og kosa oss masse. Hotellet vårt lå i Porte de Versailles, altså litt utenfor byen, men det gjorde ikke noe når vi hadde metroen i nærheten. Den første kvelden dro vi bare inn til Montparnasse for å spise. I den første gata vi lette fant vi nesten ikke en restaurant, bare crepes-hus. Christer bestilte entrecôte som var nesten rå og over halvparten fett, jeg bestilte club-sandwich og fikk kyllingburger med alt for mye provencekrydder. Vi fikk en litt dårlig matstart, men det ødela ikke stemningen.

En klatrer i et tre i Buttes-Chaumont

Mange fristende blomsterhandler i Paris

Den første morgenen i Paris kjøpte vi med oss ferske baguetter, ost, frukt og drikke. Vi dro med metroen gjennom byen og til parken Buttes-Chaumont, som ligger på en høyde med utsikt over byen. Parken ble bestilt av Napoleon 3. og baron Haussmann i 1864. Før den tid var det søppelplass og galge der. I parken er det kunstige grotter og fosser, broer og et lysthus som er en kopi av det sibyllinske tempel i Roma. Etter å ha spist god mat, vandret vi rundt i parken en stund, før vi dro til Sacre-Coeur. Forrige gang jeg var der orket vi ikke å gå opp til den, for vi hadde gått hele dagen og var så slitne. Nå fikk jeg endelig se den flotte kirken på nært hold og på innsiden, og det var absolutt verdt alle trappetrinnene. Vi gikk nedover mot Moulin Rouge, og var på det erotiske museet som ligger like bortenfor. Museet hadde erotisk kunst fra ulike kulturer gjennom årene. Det var mye morsomt å se der, alt fra fruktbarhetsfigurer til sexy platecovere. På kvelden gikk vi ut og spiste og tok noen øl i nabolaget.

Lysthus i Buttes-Chaumont

Utsikt mot Sacre-Coeur fra parken

Christer ser utover parken

På onsdag dro vi til Versailles. Slottet og området var fortsatt like flott. Ettersom det er jeg som har masa litt om denne turen, er jeg veldig glad for at Christer var så entusiastisk. Han tok mange bilder, og vi gikk rundt der i mange timer. Selve slottet er jo fantastisk, men nesten like flott på en annen måte er stedet til Marie-Antoinette. Der kunne hun og vennene trekke seg tilbake fra det offentlige livet på slottet, der dyrket de grønnsaker og urter og hadde husdyr og kledde seg i mye enklere klær. Hun ble regnet som sjef der, og selv kongen skal ikke ha dratt dit uten invitasjon eller tillatelse fra dronningen. På turen tilbake gikk vi av toget ved Eiffeltårnet, og gikk opp trappene med godt mot. Vi telte egentlig skrittene, men ble litt uenige underveis så vi er ikke helt sikre på hvor mange trinn det er dit. Det var veldig varmt og klamt den dagen, vi var ganske svette da vi kom til 2. etasje. Derfra måtte man ta heis, men billettlukene var stengt ettersom det var så lang kø. Det begynte allerede å bli sent, så vi bestemte oss for å droppe det. Det var litt skuffende, men vi orket ikke å vente i mange timer på det. Vi fikk tatt noen bra bilder fra der vi sto, det er jo en del meter over bakken det også. Da vi kom oss ned igjen, begynte det å pøsregne. Kvelden ble tilbrakt på hotelrommet med kortspill.

Hameau de la reine, her vil jeg bo

Veldig koselige hus

En morsk Christer foran en liten del av hagen som hører til slottet i Versailles

Torsdag tok vi metroen til Montparnasse. Der dro vi først til en bruktbokhandel som heter Tea and Tattered Pages. Den er drevet av en søt gammel britisk dame. Det var mange slitte bøker der, men jeg fant en bok som jeg kjøpte, On being funny: Woody Allen and comedy. Vi skulle til katakombene og kunne da gå gjennom Cimetière du Montparnasse. Vi gikk og så litt på de mange flotte støttene, men lette ikke etter noen av de kjente personene som er gravlagt der, blant annet Baudelaire, Beckett eller Tzara. Vi kom over en støtte som mildt sagt skilte seg ut, det var egentlig umulig å ikke se den. Jeg har googlet litt og kommet frem til at den er laget av kunstneren Niki Saint Phalle til hennes assistent Ricardo.

Ricardos gravstøtte

Det begynte å bli lunsjtid og vi satt oss på en kafé for å spise crème brûlée, et mål jeg hadde for turen. Det er nesten en skam å si det, men jeg syntes ikke den var så god. Den var alt for mektig og jeg ble kvalm lenge før halve var spist. Heldigvis likte Christer den, og han spiste litt av min også. Vi sto i kø i halvannen time for å komme inn til katakombene, men tiden gikk fort ved hjelp av "20 spørsmål". Katakombene var en merkelig opplevelse. På slutten av 1700-tallet begynte gravplassene i Paris å bli overfylte. På grunn av dårlig gravlegging og for mange lik, spredte det seg sykdommer. Da ble det besluttet å flytte alle menneskerestene ned i de gamle kalksteinminene fra romertiden. Minegangene går under store deler av byen, men er for det meste stengt for publikum. Man starter turen med å gå ned mange trappetrinn, og det står skilt der med advarsel om at personer med svak helse bør holde seg unna. Man går lenge gjennom minegangene før man kommer til et skilt der det står "Stopp! Dette er dødens keiserrike". Deretter går man gjennom ganger med benrester og hodeskaller på begge sider. Det merkelige er at hodeskallene er arrangert i mønster, for eksempel et hjerte eller et kors. Jeg så at noen hadde med små barn der nede, og jeg syns ikke det er helt riktig. Jeg hadde hvertfall blitt livredd om jeg ble tatt med ned der som barn. Jeg rømte i vill fart den gangen vi var på skrekkabinettet i København, og var redd i uker etterpå. Nå skal det sies at jeg var en ekstremt redd og nervøs unge. Jeg var også redd for traktorer (bodde på gård), større barn, brannalarmer, gensere med trang hals og nesten alt annet. Heldigvis ga det meste seg før jeg begynte på skolen. Da vi kom tilbake i dagslys igjen, dro vi til Tuileriesparken og tok lunsj der. Etter å ha slappet av litt gikk vi til Concordeplassen og opp Champs-Elysées til Triumfbuen.

Fredag var vår siste dag. Flyet vårt gikk ikke før 19:20, så vi hadde tid til å se litt mer av byen før vi hentet bagasjen og dro til flyplassen. Vi tok metroen til Cluny, la Sorbonne og gikk mot Notre Dame. På veien var vi innom Shakespeare and company. Christer tok det obligatoriske bildet av meg foran inngangen, og jeg kjøpte The Great Gatsby og fikk stempel i den. Vi gikk i Notre-Dame og Crypte Archéologique. Vi hadde mye bedre tid enn vi trodde, men ikke nok tid til å f.eks gå i Louvre, så vi gikk en tur langs Seinen. Det begynte plutselig å regne, så da sprang vi under markisene på en restaurant ved Pont Neuf med samme navn som broen. Der tok Christer seg en kaffe og jeg spiste god crepe med is, og før maten kom skinte solen igjen. Vi gikk til Pont de la Concorde og tok metroen derfra til hotellet og deretter flyplassen. Det var en veldig vellykket tur. Vi så litt av det jeg så sist og som jeg hadde lyst til å vise Christer, som Versailles. Vi gjorde noe litt grundigere enn vi rakk sist jeg var der, som å gå opp i Eiffeltårnet, og jeg fikk sett mye nytt også. Jeg synes fortsatt Paris er en fantastisk by, og jeg er glad jeg fikk vist den til Christer. Vi møtte bare et sett uhøflige franskmenn og de satt bak innsjekkingsskranken på flyplassen. Ellers gjorde alle franskmennen vi møtte sitt for å avlive myten om uhøflige franskmenn.

Stempel i boka mi fra Shakespeare and company

Paris

I morgen drar vi til Paris. Jeg gleder meg veldig. Akkurat nå sitter jeg og skriver ut billetter og hotellreservasjon. Har laget en liste over ting jeg vil se, en del jeg ikke så sist og en del ting jeg så sist og vil vise Christer. Vi har 4 dager på oss, så jeg tror vi skal rekke en del. Vi er fremme i morgen kveld litt før kl. 19 og flyet går hjem i halv 8 tiden på kvelden på fredag. Rapport kommer en gang etter vi har kommet tilbake.

The Bell Jar - Sylvia Plath

I går gikk jeg en lang tur og hørte ferdig sommerferiens andre lydbok. Denne romanen, Plaths eneste, regnes som halvbiografisk. Den handler om Esther Greenwood som får praksisplass en sommer hos et kjent blad i New York City. Hun vil gjerne bli forfatter, men synker inn i en depresjon. Hun klarer ikke å sove, og blir redd hun aldri klarer å skrive igjen. Tittelen henspeiler hvordan hun føler seg, som om en glassklokke har senket seg over henne, mellom henne og verden. Moren gir ikke så mye støtte, men sender henne til en psykiater som gir henne elektrosjokk. Etter flere andre halvhjertede selvmordsforsøk, svelger hun mange sovepiller og legger seg i kjelleren. Det blir arrangert en stor leteaksjon, i avisen antar de at hun er kidnappet, og det tar lang tid før hun blir funnet. Da blir hun sendt til et psykiatrisk sykehus og hun får en lege som behandler henne godt og tar henne på alvor. Hun får elektrosjokk, gjort på den riktige måten, og blir gradvis bedre. Romanen slutter med noen ord om at hun er frisk nå, men ikke vet når glassklokken vil senke seg over henne igjen. Vi får ikke vite om hun slipper ut av sykehuset der og da, det slutter når hun er på vei inn til et intervju med styret som skal vurdere saken.

Sylvia selv fikk praksisplass i bladet Mademoiselle i 1953. Hun hadde da fått flere priser og stipend for diktningen sin. Hun hadde også et sammenbrudd av et slag sommeren 53, med påfølgende opphold på en insitusjon og elektrosjokk, og romanen er inspirert av dette. I mine øyne slutter romanen positivt, med et håp om at ting skal bli bedre. Plath fikk utgitt flere dikt og regnes i dag som en av de viktigste kvinnelige poeter i senere tid. Hun giftet seg med poeten Ted Hughes og fikk to barn, men ble separert i 1962. Dessverre senket glassklokken seg over Plath igjen, og som kjent er tok hun sitt liv i 1963.

Jeg likte romanen veldig godt. Jeg tror faktisk jeg har lest den en gang for lenge siden, men det gjør ikke noe å lese/høre den igjen. I min lydbokversjon er det Maggie Gyllenhaal som leser, og hun har en veldig behagelig stemme. I tillegg er stemmen litt slepen noe jeg mener passer veldig godt til Esther Greenwood. Når Esther forteller om sine betraktninger rundt praksisplassen i New York er det med en avstand til det som skjer, ingenting begeistrer eller opprører henne. Jeg har vært heldig hittil med stemmene i begge lydbøkene jeg har hørt. Den neste er The Godfather av Mario Puzo. Den er mer som et hørespill tror jeg. Til slutt legger jeg ved et dikt av Sylvia Plath jeg liker veldig godt, "Mad girl's love song".

Mad Girl's Love Song

"I shut my eyes and all the world drops dead;

I lift my lids and all is born again.

(I think I made you up inside my head.)

*

The stars go waltzing out in blue and red,

And arbitrary blackness gallops in:

I shut my eyes and all the world drops dead.

*

I dreamed that you bewitched me into bed

And sung me moon-struck, kissed me quite insane.

(I think I made you up inside my head.)

*

God topples from the sky, hell's fires fade:

Exit seraphim and Satan's men:

I shut my eyes and all the world drops dead.

*

I fancied you'd return the way you said,

But I grow old and I forget your name.

(I think I made you up inside my head.)

*

I should have loved a thunderbird instead;

At least when spring comes they roar back again.

I shut my eyes and all the world drops dead.

(I think I made you up inside my head.)"

6 bøker av Ian McEwan

Hittil i ferien har jeg fått lest seks bøker av Ian McEwan. Om jeg skulle ha skrevet grundig om hver av dem hadde det tatt veldig lang tid, og jeg er heller ikke så flink til å skrive om dagen. Jeg samler heller alt i en post, og skriver litt om hver bok. First love, last rites og In between the sheets er to novellesamlinger fra henholdsvis 1975 og 1978. Mange av novellene handler om ungdom, og mange av dem har også noe forstyrrende, perverst eller makabert i seg. En av novellene handler for eksempel om en gutt som prøver å ha sex med søstra si. Ikke alle novellene er like bra, dette er jo tidlige verk av forfatteren og han har omtalt dem som et forsøk på å finne sin egen forfatterstemme. En av novellene jeg likte godt heter "Dead as they come" og minnner om filmen Lars and the real girl som jeg også er glad i. Novellen handler om en mann som kjøper seg en prøvedukke og forelsker seg i henne. Han behandler henne som om hun er en virkelig person. Så vidt jeg husker er denne novellen litt mer forstyrrende enn den søte Lars and the real girl.

Atonement var den første romanen av McEwan jeg leste, og jeg sammenlignet derfor alle senere romaner med den. Jeg syntes at Saturday skilte seg ut fordi den hadde noe forstyrrende og skummelt ved seg, men det viser seg nå at det egentlig er Atonement som skiller seg ut. Det engelske ordet disturbing er det jeg føler beskriver mange av hans verk best. Dette viser seg tydelig i The comfort of strangers og Enduring Love fra 1981 og 1997. Den første handler om et par som er på ferie i en by som ikke navngis, men som i min fantasi minner om Venezia. De møter en mann som med lett tvang tar de med rundt i byen, og til slutt hjem til seg for at de skal treffe hans kone. Det er en ubehagelig stemning hele veien, og følelsen viser seg å være berettiget. Enduring Love handler om et par, Joe og Clarissa, som blir vitne til en ballongulykke. Joe og flere andre menn prøver så godt de kan å holde en ballong med en liten gutt i på bakken da vinden tar tak i den. Alle slipper utenom en mann, som må gi tapt da ballongen har kommet høyt opp i lufta, og han faller ned og dør. En av de andre "redningsmennene" blir forelsket i Joe og begynner å følge etter ham. Han lider av de Clerambaults syndrom og tror Joe er forelsket i ham. Clarissa tror Joe overdriver, Joe begynner å oppføre seg merkelig og forholdet blir ødelagt. Det hele utvikler seg til en spennende thriller. Jeg så forresten filmen her om dagen, da jeg var ferdig med boka. Den er ikke så veldig bra, man sitter alltid og legger merke til alle "feil" når man har lest en bok tett opptil man ser filmadaptasjonen. Den var likevel spennende og Daniel Craig er alltid bra.

The cement garden er McEwans første roman. Den er også mildt disturbing, men på en helt annen måte. Dette er ingen thriller, den er egentlig ganske søt i sin groteskhet. Den handler om fire barn som først mister faren sin, så moren. De vil ikke bli tatt av barnevernet, så de bestemmer seg for å ikke si til noen at moren er død. Faren til barna hadde i sin tid tenkt til å dekke hele hagen med sement, men rakk det ikke før han døde. Barna legger moren i en kiste i kjelleren og fyller den opp med den gjenværende sementen. Julie, den eldste av dem, får seg etter hvert en kjæreste. Han truer forholdet mellom barna, både på grunn av sjalusien som oppstår, og på grunn av redsel for at han skal oppdage moren i kjelleren. Spesielt når det begynner å lukte. Det å oppbevare sin døde mor i kjelleren kan man mene er makabert. I tillegg finner vi også erotisk tiltrekning mellom søsken, et annet tema McEwan ofte vender tilbake til. Det blir likevel aldri ekkelt i denne romanen, på en eller måte ser man det som naturlig eller kanskje til og med søtt. Man er hele tiden på side med barna, selv om man i virkeligheten vet at de trenger hjelp. Det er mange av McEwans bøker som har blitt film, denne er filmet med Andrew Birkin som regissør og Charlotte Gainsbourg som Julie.

McEwan har også skrevet to barnebøker, Rose Blanche fra 1985 og The daydreamer fra 1994. Jeg har lest den siste. Vi ser verden gjennom en liten gutts øyne, en gutt med god fantasi. Hvert kapittel omhandler en hendelse og har tittel deretter. I et av kapitlene bytter han kropp med familiens gamle katt, og tar en slosskamp for den. I et annet smører han inn foreldrene med vanishing cream og de forsvinner helt. Denne er veldig søt og morsom, vel verdt å lese for voksne også.