Hjemme igjen

Det er alltid deilig å komme hjem igjen etter en ferie, spesielt når man kan se tilbake på en super tur. Det var litt varmt til tider, men vi fikk sett det vi planla å se og kosa oss masse. Hotellet vårt lå i Porte de Versailles, altså litt utenfor byen, men det gjorde ikke noe når vi hadde metroen i nærheten. Den første kvelden dro vi bare inn til Montparnasse for å spise. I den første gata vi lette fant vi nesten ikke en restaurant, bare crepes-hus. Christer bestilte entrecôte som var nesten rå og over halvparten fett, jeg bestilte club-sandwich og fikk kyllingburger med alt for mye provencekrydder. Vi fikk en litt dårlig matstart, men det ødela ikke stemningen.

En klatrer i et tre i Buttes-Chaumont

Mange fristende blomsterhandler i Paris

Den første morgenen i Paris kjøpte vi med oss ferske baguetter, ost, frukt og drikke. Vi dro med metroen gjennom byen og til parken Buttes-Chaumont, som ligger på en høyde med utsikt over byen. Parken ble bestilt av Napoleon 3. og baron Haussmann i 1864. Før den tid var det søppelplass og galge der. I parken er det kunstige grotter og fosser, broer og et lysthus som er en kopi av det sibyllinske tempel i Roma. Etter å ha spist god mat, vandret vi rundt i parken en stund, før vi dro til Sacre-Coeur. Forrige gang jeg var der orket vi ikke å gå opp til den, for vi hadde gått hele dagen og var så slitne. Nå fikk jeg endelig se den flotte kirken på nært hold og på innsiden, og det var absolutt verdt alle trappetrinnene. Vi gikk nedover mot Moulin Rouge, og var på det erotiske museet som ligger like bortenfor. Museet hadde erotisk kunst fra ulike kulturer gjennom årene. Det var mye morsomt å se der, alt fra fruktbarhetsfigurer til sexy platecovere. På kvelden gikk vi ut og spiste og tok noen øl i nabolaget.

Lysthus i Buttes-Chaumont

Utsikt mot Sacre-Coeur fra parken

Christer ser utover parken

På onsdag dro vi til Versailles. Slottet og området var fortsatt like flott. Ettersom det er jeg som har masa litt om denne turen, er jeg veldig glad for at Christer var så entusiastisk. Han tok mange bilder, og vi gikk rundt der i mange timer. Selve slottet er jo fantastisk, men nesten like flott på en annen måte er stedet til Marie-Antoinette. Der kunne hun og vennene trekke seg tilbake fra det offentlige livet på slottet, der dyrket de grønnsaker og urter og hadde husdyr og kledde seg i mye enklere klær. Hun ble regnet som sjef der, og selv kongen skal ikke ha dratt dit uten invitasjon eller tillatelse fra dronningen. På turen tilbake gikk vi av toget ved Eiffeltårnet, og gikk opp trappene med godt mot. Vi telte egentlig skrittene, men ble litt uenige underveis så vi er ikke helt sikre på hvor mange trinn det er dit. Det var veldig varmt og klamt den dagen, vi var ganske svette da vi kom til 2. etasje. Derfra måtte man ta heis, men billettlukene var stengt ettersom det var så lang kø. Det begynte allerede å bli sent, så vi bestemte oss for å droppe det. Det var litt skuffende, men vi orket ikke å vente i mange timer på det. Vi fikk tatt noen bra bilder fra der vi sto, det er jo en del meter over bakken det også. Da vi kom oss ned igjen, begynte det å pøsregne. Kvelden ble tilbrakt på hotelrommet med kortspill.

Hameau de la reine, her vil jeg bo

Veldig koselige hus

En morsk Christer foran en liten del av hagen som hører til slottet i Versailles

Torsdag tok vi metroen til Montparnasse. Der dro vi først til en bruktbokhandel som heter Tea and Tattered Pages. Den er drevet av en søt gammel britisk dame. Det var mange slitte bøker der, men jeg fant en bok som jeg kjøpte, On being funny: Woody Allen and comedy. Vi skulle til katakombene og kunne da gå gjennom Cimetière du Montparnasse. Vi gikk og så litt på de mange flotte støttene, men lette ikke etter noen av de kjente personene som er gravlagt der, blant annet Baudelaire, Beckett eller Tzara. Vi kom over en støtte som mildt sagt skilte seg ut, det var egentlig umulig å ikke se den. Jeg har googlet litt og kommet frem til at den er laget av kunstneren Niki Saint Phalle til hennes assistent Ricardo.

Ricardos gravstøtte

Det begynte å bli lunsjtid og vi satt oss på en kafé for å spise crème brûlée, et mål jeg hadde for turen. Det er nesten en skam å si det, men jeg syntes ikke den var så god. Den var alt for mektig og jeg ble kvalm lenge før halve var spist. Heldigvis likte Christer den, og han spiste litt av min også. Vi sto i kø i halvannen time for å komme inn til katakombene, men tiden gikk fort ved hjelp av "20 spørsmål". Katakombene var en merkelig opplevelse. På slutten av 1700-tallet begynte gravplassene i Paris å bli overfylte. På grunn av dårlig gravlegging og for mange lik, spredte det seg sykdommer. Da ble det besluttet å flytte alle menneskerestene ned i de gamle kalksteinminene fra romertiden. Minegangene går under store deler av byen, men er for det meste stengt for publikum. Man starter turen med å gå ned mange trappetrinn, og det står skilt der med advarsel om at personer med svak helse bør holde seg unna. Man går lenge gjennom minegangene før man kommer til et skilt der det står "Stopp! Dette er dødens keiserrike". Deretter går man gjennom ganger med benrester og hodeskaller på begge sider. Det merkelige er at hodeskallene er arrangert i mønster, for eksempel et hjerte eller et kors. Jeg så at noen hadde med små barn der nede, og jeg syns ikke det er helt riktig. Jeg hadde hvertfall blitt livredd om jeg ble tatt med ned der som barn. Jeg rømte i vill fart den gangen vi var på skrekkabinettet i København, og var redd i uker etterpå. Nå skal det sies at jeg var en ekstremt redd og nervøs unge. Jeg var også redd for traktorer (bodde på gård), større barn, brannalarmer, gensere med trang hals og nesten alt annet. Heldigvis ga det meste seg før jeg begynte på skolen. Da vi kom tilbake i dagslys igjen, dro vi til Tuileriesparken og tok lunsj der. Etter å ha slappet av litt gikk vi til Concordeplassen og opp Champs-Elysées til Triumfbuen.

Fredag var vår siste dag. Flyet vårt gikk ikke før 19:20, så vi hadde tid til å se litt mer av byen før vi hentet bagasjen og dro til flyplassen. Vi tok metroen til Cluny, la Sorbonne og gikk mot Notre Dame. På veien var vi innom Shakespeare and company. Christer tok det obligatoriske bildet av meg foran inngangen, og jeg kjøpte The Great Gatsby og fikk stempel i den. Vi gikk i Notre-Dame og Crypte Archéologique. Vi hadde mye bedre tid enn vi trodde, men ikke nok tid til å f.eks gå i Louvre, så vi gikk en tur langs Seinen. Det begynte plutselig å regne, så da sprang vi under markisene på en restaurant ved Pont Neuf med samme navn som broen. Der tok Christer seg en kaffe og jeg spiste god crepe med is, og før maten kom skinte solen igjen. Vi gikk til Pont de la Concorde og tok metroen derfra til hotellet og deretter flyplassen. Det var en veldig vellykket tur. Vi så litt av det jeg så sist og som jeg hadde lyst til å vise Christer, som Versailles. Vi gjorde noe litt grundigere enn vi rakk sist jeg var der, som å gå opp i Eiffeltårnet, og jeg fikk sett mye nytt også. Jeg synes fortsatt Paris er en fantastisk by, og jeg er glad jeg fikk vist den til Christer. Vi møtte bare et sett uhøflige franskmenn og de satt bak innsjekkingsskranken på flyplassen. Ellers gjorde alle franskmennen vi møtte sitt for å avlive myten om uhøflige franskmenn.

Stempel i boka mi fra Shakespeare and company