Atonement

Jeg var en tur på kino forrige søndag og så "Atonement", som jeg hadde høye forventninger til ettersom jeg har hørt så mye bra om den og lest gode anmeldelser. Jeg har alltid problemer med å fortelle hvorfor jeg liker noe, i motsetning til å forklare hvorfor jeg ikke liker noe. Alltid sier jeg det samme, "gir meg en god følelse, bra skuespill, vakre bilder, flott musikk, god handling", men det er vel dette som gjør en film bra og om filmen oppfyller dette liker jeg den. En film kan forresten oppfylle de fleste av disse kravene og jeg kan fortsatt mislike den, så det er kanskje det med følelsen som er det viktigste. Filmen bør ikke nødvendigvis gi meg en god følelse, den kan være kjempebra fordi den gir meg en vond følelse, men det at den gir meg en følelse som ikke er mistro, flauhet, kjedsomhet eller oppgitthet fordi den er så dårlig, er da bra. Jeg vet ikke jeg, det er så vanskelig å forklare nettopp fordi det bare er følelsene jeg får som forteller meg om filmen er bra eller ikke, ettersom jeg ikke er filmkritikker og har så mye annet å gå etter. Med det sagt så syns jeg denne filmen var veldig bra. Grusomt gjort av Trondheim kino å slå på lys i salen med en gang rulleteksten begynte og alle satt og gråt. Filmen er basert på en bok av Ian McEwan som jeg har i bokhylla. Søstra mi leser den og sier hun nesten ikke klarer å legge den fra seg. Historien er kort fortalt slik:

Briony Tallis er 13 år, har veldig god fantasi og vil bli forfatter. Hun ser sin storesøster sammen med hushjelpens sønn, Robbie, og spinner sin egen versjon av historien i hodet sitt. Da det skjer en forbrytelse får Robbie skylden, takket være Briony sitt vitnemål. Hun er selv forelsket i Robbie og det hun gjør er på grunn av sjalusi, feiltolkninger og livlig fantasi. Dette skjer under begynnelsen av 2. verdenskrig og Robbie blir sendt i krigen. Storesøstra, Cecilia, blir sykepleier og drar fra familien. Briony blir også sykepleier og prøver hele livet å gjøre opp for det hun gjorde galt. Filmen hopper litt frem og tilbake og vi får se samme hendelsen fra flere personers synspunkt. Har det vi ser egentlig skjedd eller er det Briony sin fantasi igjen? Det får vi ikke vite før på slutten. Filmen er trist, men historien slipper ikke helt tristheten til før på slutten av filmen. Den dveler ikke ved det triste som skjer, men hopper fort videre, noe jeg syns er bra og som muligens er fordi den er britisk og ikke amerikansk. Joe Wright som også har lagd "Pride and prejudice" har regien. Se denne filmen!