Harry Potter og dødstalismanene - ferdig!

Jeg har helt glemt å skrive at vi har lest ferdig Harry Potter, rett etter vi kom tilbake fra juleferien. På slutten leste jeg sånn ca 100 sider høyt om dagen, ble ganske hes og sliten i halsen. Forfatteren, J.K. Rowling, har helt siden hun begynte på Harry Potter-serien visst hvordan det skal slutte. Det merker man veldig godt, for alle tråder samles i denne boken. Alle personer man har møtt tidligere kommer tilbake. Vi får vite hvilken betydning ting som har dukket opp tidligere har for historien. Rowling har tenkt på alt. Det gjør at boka virker helt ferdig, man sitter ikke igjen med masse spørsmål. Det bidrar også til at boka er morsom å lese, vi får mange festlige og koselige gjensyn. Selvsagt er boka også trist, det er krig og da er det mange liv som går tapt. Boka dveler heldigvis ikke ved dette, dødsfallene og reaksjonene blir ikke dratt ut. Det hadde sannsynligvis vært tristere om jeg leste den for meg selv, man rekker ikke tenke over ting på samme måten når man leser høyt.

Det var mange spørsmål etter bok nummer 6. Er Slur slem eller snill? Er Humlesnurr virkelig død? Hvordan skal Harry finne malacruxene og hvordan ødelegge dem? Kommer Harry, Voldemort eller begge til å dø? Jeg må si at jeg lurte mest på det første, og alle spørsmål man har får man svar på. "Harry Potter og dødstalismanene" er fantastisk for alle dem som liker Harry Potter og har ventet på den. Jeg har ikke truffet en person ennå som er skuffet, men mange som er litt lei seg for at det slutt. Jeg leste at det er planer om å dele den siste filmen i to, og det tror jeg er best. Det skjer nemlig ikke så mye i den første halvdelen av boka. Det er hele tiden spennende, men det går litt sakte. I den siste halvdelen derimot skjer ting veldig fort og jeg tror at det er best om filmen kan ta seg god tid til å skildre alt som skjer. Ulempen er jo at vi må vente enda lenger på filmen, men jeg syns det er koselig å vente jeg. Det ble på en måte litt tomt etter den siste Ringenes Herre-filmen, det er fint å ha noe å glede seg til. Det siste kapittelet i boka heter "19 år etter" og er litt teit, men ganske morsomt.