Juno

Igår var jeg på kino med ei venninne, så "Juno" for annen gang. Den handler kort fortalt om ei 16 år gammel jente, Juno, som blir gravid etter hun har kjedet seg og hatt sex med kameraten. Juno er ganske spesiell og kjører sin egen stil. Hun bestemmer seg for å adoptere bort barnet og finner de perfekte adopsjonforeldrene... eller kanskje ikke.

Andre gang endret ikke inntrykket jeg fikk etter jeg så den første gang; jeg syns den prøver litt for hardt å være kul. Veldig mange av replikkene til Juno var veldig morsomme og smarte, men mange ganger var det litt for påtatt tøft. Det ble rett og slett litt for falskt for min del. Jeg mener ikke at filmen nødvendigvis må være veldig realistisk og moralsk riktig, men det kan virke som om det å bli gravid som sekstenåring er veldig enkelt og greit. Filmen viser vanskelige og såre stunder innimellom, men mesteparten av tiden virker det som om hovedpersonen eller menneskene rundt ikke er noe berørt av det i det hele tatt. Jeg mener ikke at filmen burde hatt flere alvorlige scener, men heller moderert de tøffe kommentarene litt.

"Juno" har fått strålende kritikk og om søndagen vant den pris for beste originale manus. Den er veldig morsom, søt, varm, underholdende, ja...men den er ikke så spesiell som så mange skal ha det til. Det mener nå jeg. Ikke misforstå, jeg likte filmen jeg altså, men jeg trodde den skulle være mye bedre ut fra alle gode anmeldelsene. Ellen Page passer perfekt som Juno, Michael Cera er så søt og rar og Jennifer Garner er veldig god som hun som skal adoptere Juno sin baby. Kul musikk er det og. Jeg anbefaler andre å se den...etter de har justert forventingene sine litt ned.