Denne romanen er skrevet i 1899 av Joseph Conrad. Rammefortellingen foregår i en båt på Themsen, hvor Marlow forteller historien om da han dro inn Kongoelva for å finne Kurtz. Kurtz er en slags mytisk skikkelse som Marlow blir mer og mer nysgjerrig på etterhvert som han nærmer seg. Kurtz er en elfenbensjeger, gåtefull og karismatisk, men også maler, forfatter og politiker. Da Marlow endelig kommer dit, er Kurtz syk, og han dør på båten på vei hjem. Hans siste ord er "The horror! The horror!"
Det er foreslått mange måter å lese historien på, blant annet psykologisk og politisk. Conrad hadde selv reist med elvebåt i Kongo, og visste hvordan dette påvirket psyken. Symbolsk spiller historien på lys og mørke. Alle lesemåtene kan kobles sammen. Vi kan se hvordan psyken blir mørkere og mørkere etterhvert som Marlow kommer lenger og lenger inn i Kongo. Politisk kan vi se på imperialismen, hvor de "usiviliserte" områdene blir koblet til mørket og det onde, og det "siviliserte" London er det lyse og gode. Det viser seg etterhvert for Marlow at det kanskje ikke er slik han først trodde. Det er heller oppførselen til kolonimaktene som er mørk, og spesielt Kurtz er det viktigste symbolet på kolonimaktene. Conrad har blitt kritisert for typisk vestlig koloniherretankegang ved å lage et skille mellom "oss" og "dem", men historien skiller seg ut som imperialismekritisk for tiden den er skrevet i. Jeg klarer ikke å la være å grøsse hver gang jeg leser ordet "nigger". Kvinnesynet er heller ikke noe å skryte av, kvinner fremstilles som hysteriske og livsfjerne, de må beskyttes fra verdens grusomheter. Samtidig må man akseptere at slik var det på den tiden, og det er samtidig en veldig spennende og annerledes tid. De aller første sidene syns jeg gikk litt tregt å lese, men det ble veldig fort interessant. Skildringene av elva og det som skjer langs elvebredden er gode, det samme er de psykologiske skildringene, så det er lett å leve seg inn i den og den gir en litt vond følelse i magen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar