A tale of two cities

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to heaven, we were all going direct the other way - in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Jeg kan ikke skrive om "A tale of two cities" uten å begynne med å sitere den kjente romanåpningen. Romanen er av Charles Dickens og kom ut i 1859. De to byene i tittelen er Paris og London og mye av handlingen foregår under den franske revolusjon og vi får virkelig en god innsikt i hvor skremmende denne tiden må ha vært. Folk i tusentall sto nærmest i kø for å bli henrettet av giljotinen, det var ikke bønn. Spesielt groteske er damene som sitter og strikker foran giljotinen, og Madame Defarge er den verste av den. Det er hun som hevngjerrig går etter hovedpersonene Charles Darnay og Lucy Manette, med et trist utfall.

Det er litt vanskelig å fortelle kort hva handlingen i romanen er, fordi den går over mange år og det er mange personer med som man i begynnelsen ikke forstår at har noe med hverandre å gjøre. Romanen er likevel ikke vanskelig å forstå, men den kan oppfattes som litt tyngre enn mange andre romaner av Dickens, mye på grunn av at den ikke er like morsom. Selv om den ikke er vanskelig å forstå, har jeg likevel lyst til å lese den igjen om ikke så alt for lenge, for kanskje å oppdage detaljer jeg kan ha gått glipp av første gang. "A tale of two cities" er nå en av mine favorittromaner, den er fantastisk god og gripende, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg syns omslaget på boka mi er veldig fint også - og litt skremmende.